Det glemte øyeblikket

Det var som om han bare forsvant i løpet av et øyeblikk. Vi hadde hatt en fredlig og avslappende dag i skibakken, nettopp tatt oss litt kvikk-lunsj og en appelsin hver, og plutselig var han borte. Han sa han ville prøve et stort hopp som lå i en bakke med syttifemgraders vinkel, nesten rett nedover. Jeg tenkte ikke over det, jeg ville jo la gutten ha det artig når han først var med bestefaren sin på fjellet, så han dro avsted. En gammel kjenning av meg kom kjørende nedover, jeg ble derfor opptatt av å snakke med han. Han spurte om jeg var her helt alene, og jeg svarte; neida, jeg har med barnebarnet mitt på ski idag, han er bare å leker seg litt akkurat nå. Etter at han hadde kjørt videre, begynte jeg å tenke. Hvorfor er han ikke tilbake ennå? Jeg gikk for å se etter han, der og da kjente jeg at jeg begynte å kaldsvette. Han var ikke å se, så jeg spurte de andre i som kom med heisen om de hadde sett en gutt på åtte år kjørt forbi dem. Ingen hadde sett han. Han skulle jo bare kjøre ned bakken, ta heisen opp igjen, å komme tilbake. Jeg kjørte ned til bua hvor de solgte billetter, sa ifra om at barnebarnet mitt var savnet. Så straks de hørte dette, fyrte de i gang snøscooteren og dra avsted. Jeg fikk beskjed om å vente i bua, i og med at de hadde fått en god forklaring på hvordan han så ut. Sekunder føltes som timer, og timer som en livstid. Endelig hørte jeg noe bli sagt gjennom komminikasjonssystemet til de ansatte i skisenteret. De hadde viss funnet en ung gutt, han var tynnkledd og satt sammen med en ung dame, som hadde parkert bilen sin rett ved.
"Han ser dø ut", hørte jeg noen si. NEI! Ikke fortell meg at han er død! Jeg satte meg ned på knær, jeg har i gunn aldri vært spesielt kristen, men der og da virket det som om Gud var den eneste som kunne hjelpe. Jeg så en skiscooter komme nedover fra bakken, de hadde tatt med seg gutten de snakket om. Alt tok fortsatt så lang tid, de brukte en evighet på å få han inne i varmen. Da de etter hvert fikk han foran peisen, så jeg at det var liv i han. Jeg satt ved hans side hele tiden. De gjorde alt for at hver eneste sene i kroppen hans skulle fungere som normalt. Han hadde vært ute i femtem minusgrader i over fire timer! Det var ikke rart gutten var kald. De ville ta han med til sykehuset for å se om han hadde blitt skadet på en eller annen måte. Nå driver de å undersøker han grundig, å alt jeg kan gjøre, er å vente på en positiv tilbakemelding, og ikke minst en ganske sint og redd datter som kommer for å se etter sønnen sin...